Da Jonas Juel begynte på WANG, var målet å bli best i verden i skiskyting. I dag konkurrerer han på toppnivå i roing. Her forteller han om idrettsskiftet, årene uten trening og hvorfor unge utøvere bør måle utviklingen mot seg selv og ikke mot andre.
Utviklingen går i bølger
Hvis du kunne gitt ett råd til deg selv da du startet på WANG, hva ville det vært?
– At utviklingen ikke alltid er lineær. Man kan ha perioder med stor fremgang og perioder hvor det skjer mindre. Men hvis man legger ned en god og kontinuerlig innsats over tid, vil man til slutt ha stor nok fremgang til å kunne nå helt til toppen.
For unge utøvere kan det være krevende å stå i perioder hvor resultatene lar vente på seg. Juel mener tålmodighet er en nødvendig del av satsingen.
– Det vil nesten alltid være noen som utvikler seg raskere enn deg. Det viktige er at du selv fortsetter å utvikle deg.
Husk hvorfor du driver med idrett
Hva lærte du på WANG som du fortsatt bruker som toppidrettsutøver?
– Det jeg både lærte og opplevde, var at ting går best når man husker at det skal være gøy. Til syvende og sist driver man med idrett fordi man synes det er artig.
Dette var et tema både i utøvergruppen og i de teoretiske toppidrettstimene på WANG.
– Det har jeg tatt med meg videre. Det har gjort at jeg har kunnet holde på så lenge og stå gjennom de litt kjipere delene av idrettskarrieren.
Juel mener noen unge utøvere setter likhetstegn mellom det å være seriøs og det å velge bort alt annet.
– Man kan være fornuftig uten å bare ha det kjedelig. Det finnes mye som er morsomt, uten at det går utover prestasjonene.
Han trekker frem russetiden som et eksempel. Etter hans syn er det mulig å være en del av det sosiale fellesskapet uten at man må delta på alt.
– Man trenger ikke å feste, men man kan ha det fint sammen med vennene sine. Hvis man trekker seg helt ut av det sosiale for å få inn én ekstra treningsøkt, kan man gå glipp av noe som betyr mer enn den økten.
Målet var å bli best i verden i skiskyting
Var du sikker på at du skulle bli så god som du har blitt da du gikk på WANG?
– Jeg begynte på WANG med en tanke om at jeg skulle bli best i verden i skiskyting. Det har jeg ikke blitt. Sånn sett kan man si at jeg hadde høyere tanker om meg selv enn det jeg har oppnådd i den idretten.
Veien ble en annen enn han hadde sett for seg. I stedet for skiskyting ble det en satsing på roing.
– Jeg har nådd verdenstoppen i en annen idrett. Jeg hadde alltid en idé om at jeg ville bli ordentlig god, men satsingen har endret seg ganske radikalt. I dag driver jeg med en annen idrett enn da jeg begynte på WANG.
Ikke hopp over trinnene
Hva tror du unge utøvere misforstår om veien til toppen?
– Noen blir litt for ivrige etter å hoppe over trinn på utviklingstrappa. Det er ikke noe galt i å satse hardere enn mange jevnaldrende, men hvis man går rett fra ett nivå til et dødsseriøst senioropplegg, kan man gå glipp av mye læring.
Han mener belastning, treningsmengde og nye elementer bør innføres gradvis.
– Man må være tålmodig nok til å introdusere én ting av gangen, samtidig som satsingen gradvis blir mer spisset. Det tar tid å bygge seg opp.
Fellesskapet ble viktig i en vanskelig periode
Juel har opplevd både sykdom, skader og perioder uten konkurranser. I flere år kunne han ikke trene som normalt.
– Jeg hadde en lang periode uten trening og konkurranser da jeg var mellom 20 og 22 år. I den perioden holdt jeg fast ved fellesskapet rundt idretten.
På dette tidspunktet studerte han på college i USA. Selv om han ikke kunne delta på treningene, fortsatte han å være en del av laget.
– Jeg møtte opp på øktene, satt i følgebåten sammen med treneren, filmet og kom med innspill. Jeg prøvde å delta i fellesskapet på den måten jeg kunne.
Studiene ga ham samtidig noe annet å rette oppmerksomheten mot.
– Jeg var heldig som var fulltidsstudent. Jeg hadde ikke satset alt på ett kort. Da jeg kunne begynne å trene igjen, føltes det naturlig å komme tilbake fordi jeg fortsatt hadde tilhørigheten til laget.
Perioden lærte ham også hvor tett identiteten hans var knyttet til prestasjonene.
– Jeg legger mye av meg selv i idretten og ønsker å gjøre det så bra som mulig. Når man plutselig ikke kan drive med idrett i det hele tatt, forsvinner en stor del av det man forbinder med seg selv.
Erfaringen endret synet hans på hva et idrettsmiljø kan bety.
– Fellesskapet handler om mer enn det man gjør på trening. Jeg lærte også at selvbildet må være knyttet til mer enn prestasjoner. Hvis hele identiteten står og faller på resultatene, blir det vanskelig å takle motgang. Og motgang vil komme før eller siden.
Rutiner slår motivasjon
Hva gjør du på en dag hvor motivasjonen ikke er der?
– Da er det viktig å ha gode rutiner. Det er ikke alle dager jeg har lyst til å stå opp og trene.
En fast treningsgruppe og tydelige avtaler gjør det lettere å gjennomføre.
– Når man har avtalt med seg selv, treneren og lagkameratene hva man skal gjøre, trenger man ikke å ta den avgjørelsen på nytt hver morgen. Det går som regel bedre når man først kommer i gang.
– En avtale med andre forplikter litt. Da får man som regel dratt seg ut av sengen og kommet seg på trening likevel.
Utdanningen gir et annet perspektiv
Hva har skole og utdanning ved siden av idretten gitt deg?
– Utdanningen har gitt meg kunnskap og evnen til å se og reflektere over ting på en annen måte.
Han mener utdanningen har gitt ham et språk for å forstå det han opplever, både i idretten og ellers i livet.
– Det gjør det lettere å forstå og akseptere situasjonene jeg står i. Utdanningen gir meg også noe meningsfylt ved siden av toppidrettssatsingen. Da er det ikke én ting som står i fokus hele tiden.
Sammenlign deg med den du var
Hva ville du sagt til en 15-åring på WANG som føler at andre utvikler seg raskere?
– Sammenlign deg mest mulig med den du var for noen uker, måneder eller ett år siden, i stedet for å sammenligne deg med den noen andre er i dag.
I 15–16-årsalderen kan forskjellene mellom utøverne være store. Vekst, fysisk modning og naturlig muskelutvikling skjer på forskjellige tidspunkt.
– Noen får en stor fordel i en periode. Over tid vil mye av dette jevne seg ut. De som når lengst, er ofte de som har lagt ned en god og kontinuerlig innsats, også i årene hvor det kan virke håpløst fordi andre har større fremgang.
Gjennom arbeidet som skitrener har Juel sett flere eksempler på utøvere som plutselig tar store steg etter lang tid med liten synlig utvikling.
– Noen kan arbeide godt over lang tid uten særlig fremgang. Så skjer det plutselig mer på to måneder enn det har gjort de to foregående årene. Man vet aldri nøyaktig når det kommer. Men har man gjort en god jobb på forhånd, er man klar når gjennombruddet først kommer.